Jernbane

Article on other languages:

del.icio.us del.icio.us
Digg Digg
Furl Furl
Reddit Reddit
Rojo Rojo
Add to OnlyWire

Jernbane brukes på flere måter, der den første er mer omfattende enn de andre:

  1. Et komplett transportsystem av infrastruktur (spor, stasjoner, signalsystem osv), rullende materiell og virksomheten knyttet til dette (jernbanedrift).
  2. Kun infrastrukturdelen av betydning 1, dvs. jernbanespor, bruer, tunneler, stasjoner, sikkerhets- og signalanlegg, telekommunikasjonsanlegg og jernbaneverksteder.
  3. En bestemt jernbane, dvs. en jernbanestrekning. Denne bruken er egentlig sammenfallende med betydning 2 over, som et konkret tilfelle.

Innhold

Jernbane som transportsystem

Jernbanens tekniske innretninger kan naturlig deles i det som beveger seg (lokomotiver og vogner) og den faste infrastrukturen som skal til for at denne bevegelsen skjer hensiktsmessig. Den virksomheten som knyttes til bruken av begge deler er jernbanens drift:

  1. Infrastruktur
  2. Rullende materiell
  3. Drift og organisasjon

1. Infrastruktur

Kjøreveien

Infrastrukturen kan deles inn i:

2. Rullende materiell

Det rullende materiellet kan deles inn slik:

  • Trekkraftmateriell
    • Lokomotiver
      • Damplokomotiver (ved NSB inntil 1971)
      • Elektriske lokomotiver
        • Akummulatorlokomotiver (ved NSB siden 1916)
        • Kontaktledningslokomotiver (ved NSB siden 1922)
      • Diesellokomotiver (ved NSB siden 1942)
    • Skinnetraktorer (små lokomotiver helst med forbrenningsmotor)
    • Motorvogner
      • Bensinmotorvogner
      • Dieselmotorvogner
      • Elektriske motorvogner
  • Jernbanevogner
    • Personvogner, som kan deles opp etter bruksområde (samme vogn kan kombinere en eller flere av disse):
      • 1. klasse (litra A, i dag gjerne benevnt "Komfort")
      • 2. klasse (litra B)
      • 3. klasse (litra C inntil 1956 i Norge)
      • Sovevogner
      • Post (litra D)
      • Spiseavdeling (litra E fram til 1970, deretter litra R)
      • Reisegods- og konduktøravdeling (litra F)
    • Godsvogner
      • Lukkede vogner
      • Plattformvogner med staker, med eller uten nedleggbare sidelemmer
      • Lavkarmvogner med staker
      • Kassevogner
      • Bunntømmingsvogner
      • Tankvogner
      • Biltransportvogner
      • Vogner for bulklast som korn
      • Vogner for særlig tungt gods, transformatorer o.l.
    • Materiell for internt bruk
      • Losjivogner
      • Transportvogner
      • Lastetraktorer
      • Sporvedlikeholdsmateriell
      • Redningsmateriell
      • Kontaktledningsrevisjonsmateriell
      • Snøryddingsmateriell
      • m.fl.

3. Jernbanedriften

Jernbanevirksomheten kan deles inn i disse hoveddelene:

  • Planer og anlegg av nye jernbaner
  • Ledelse og administrasjon
  • Persontrafikk
  • Godstrafikk
  • Togframføring
  • Vedlikehold og drift av infrastruktur
  • Vedlikehold og drift av rullende materiell

Jernbanestrekninger i Norge [1]

Det norske jernbanenettet kan snarere beskrives som en stjerne med Oslo i navet. Fra Oslo går det baner i de fire himmelretningene:

Historikk

Helt fra oldtiden eksisterte det hestebaner, og fra 1600-tallet ble banene belagt med plater av jern slik at vognene rullet lettere. Det var særlig gruvedrift som skapte behovet for baner. I 1789 laget en engelskmann det første jernbanespor med opphøyde skinnehoder og vognhjul med flenser, og den videre utvikling skjedde først og fremst i England. Men det var først da damplokomotivet ble anvendelig på slutten av 1820-tallet at vi fikk det vi i dag forstår med jernbaner og jernbanedrift.

Etter forskjellige forsøk kom det første vellykkede damplokomotivet i praktisk bruk i 1813. Konstruktøren George Stephenson vant i 1829 en berømt lokomotivkonkurranse med sin nyskapning "Rocket", som kunne presses opp i 60 km/t; og dermed var jernbanefeberen i gang. Jernbaner ble bygget over hele Europa og også USA, etter hvert også i andre verdensdeler, og innen århundret var omme var praktisk talt samtlige byer og tettsteder i vår verdensdel knyttet sammen med jernbanen.

I Norge ble de første jernbanesporene anlagt for å løse lokale transportoppgaver. Antagelig var den 1,4 km lange hestejernbanen Damtjern-Storflåtan på Krokskogen den første (1805). Den inngikk som del av en transportkjede for tømmer som strakte seg fra Land og Valdres og ned til Christiania. Otteid-anlegget var et kombindert kanal- og jernbaneanlegg i Marker i Østfold ble bygget i 1825 for å frakte tømmer mellom Øymarksjøen og Stora Lee. I 1849 ble Mortsjølungen-Tvillingtjernanlegget åpnet, også det kombinert kanal- og hestejernbane, for å forbinde Mangenvassdraget og Haldenvassdraget. Anlegget skulle frakte tømmer, men også jern og annet tungt gods. Det var Engebret Soot som stod bak dette foretagendet. [2].

Landets første lokomotivjernbane var Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvold. Den ble påbegynt i 1851 og offisielt åpnet i 1854 og var et samvirke mellom engelske investorer og norske myndigheter. Banen fikk stor trafikk, men erfaringene med de sterke utenlandske interessene var blandede, og man ble fort enige om at jernbaner heretter skulle bygges med norsk kapital og med sterk statlig styring. Da de neste jernbanene (Hamar-Grundset, Kongsvingerbanen, Trondheim-Støren) ble vedtatt av Stortinget i 1857, var det baner der staten hadde aksjemajoriteten og full styring med banen.

Mens Sverige helt fra starten bygget ut sitt hovedbanenett etter en landsplan, skjedde utbyggingen i Norge mer tilfeldig og avhengig av hva distriktene ønsket og hvilke distrikter og byer som ville bidra mest (det norske system). Det, sammen med vår ville fjellnatur og vanskelige byggeforhold, gjorde at de viktigste stambanene, bortsett fra Rørosbanen (1877), ble bygget bitevis og fullført for sent; Bergensbanen i 1909, Dovrebanen i 1921, Sørlandsbanen i 1944 og Nordlandsbanen til Bodø i 1962. Noen bane langs kysten rundt Norge kom aldri (der hadde man jo skipsleia, med kystruteskip), og dermed fikk vi aldri et ordentlig jernbanenett som andre land; bare noen lange strekninger som strålte ut fra hovedstaden. Mens Sverige på det meste hadde 18 000 km jernbane (hvorav 2/3 var privatbaner), fikk Norge aldri mer enn 4 500 km.

Jernbaneutbyggingen stoppet helt opp etter 1962. Mange viktige forbindelser var vedtatt av Stortinget men ble aldri bygget – f.eks. Gjøvik–Lillehammer, Åndalsnes–Ålesund, Oslo–Hønefoss (direkte) og mange flere. Disse forbindelsene var det da blitt mulig å erstatte med rutebiler.) Men i 1998 kom Gardermobanen, som – selv om den er kort – viser at høyhastighetsbaner med raske tog kan drives også i Norge.

Skandinavias første elektriske jernbane ble bygget på Skotfoss i Skien i forbinnelse med papirfabrikken Skotfos Brug.

Teknologi

Det er glatte stålhjul på stålskinner som gir jernbanens store fortrinn; både fordi det tillater stor fart, og fordi det krever mye mindre energi enn tilsvarende transport med gummihjul på vei. Til gjengjeld må sporet være jevnt og av god kvalitet, svingene (kurvene) bør være slake, og bare slake bakker (stigninger og fall) bør tillates; mye slakere enn på vei. Normalt bygges ikke hovedlinjene i Norge med sterkere stigning/fall enn 25 ‰ (25 meter stigning på 1000 meter bane).

Sporvidden er en jernbanes viktigste parameter. Alle lokomotiver og vogner på banen er bygget for nettopp denne sporvidden (avstanden mellom skinnehodene). Den normale sporvidden på jernbanenettet er 1435 mm (4'8,5"), men det finnes mange andre sporvidder også. På enkelte jernbanestrekninger (hovedsakelig over broer) kan det være et ekstra sett med skinner for å holde toget på rett kurs hvis det sporer av, så det ikke kjører ut over kanten av en bro.

I tillegg til sporene er signalsystemer og kontaktledninger eller andre anlegg for energiforsyning (kull, diesel, vann) i dag viktige deler av infrastrukturen på en jernbane. I Norge, Sverige og Tyskland kjører de elektriske togene på en spenning på 16 000 V vekselstrøm med en periode på 16.7 Hz enfase.

På den klassiske jernbanen var sporet lagt på tresviller i grusballast. Lokomotivene var damplokomotiver. Vognene hadde ramme og understell av jern/stål, og var ellers bygget av tre. I begynnelsen var det dårlig med bremser; bare lokomotivet og et par bemannede vogner kunne bremse. Fra begynnelsen av 1900-tallet fikk persontogene gjennomgående bremser som ble styrt fra lokomotivet, og fra 1930-årene ble dette vanlig også i godstogene.

Elektriske lokomotiver ble introdusert på Drammenbanen i 1921, og fra 1930 ble det – med unntak for "Dovregubben" og tyske lokomotiver under krigen – bare bygget elektriske lokomotiver. Dette skjedde selvfølgelig samtidig med at stadig flere banestrekninger ble elektrifisert; først på Østlandet, så Sørlandsbanen i 1944, Bergensbanen i 1964 og Dovrebanen i 1970.

Motorvogner ble også mer og mer vanlig, særlig fra 1950-årene. Idag kjøres de fleste persontog med motorvognsett. De banestrekninger som fortsatt ikke er elektrifisert, betjenes av dieseldrevne lokomotiver og motorvogner. Det dreier seg stort sett om Rørosbanen, Raumabanen og Nordlandsbanen.

Mens hastigheten for hurtigtogene lå på 80–90 km/t helt til etter krigen, kommer de fleste togene i dag opp i 120-160 km/t på noenlunde rette strekninger. I Europa forøvrig er hastigheten ofte betydelig høyere. Det norske banenettet er fortsatt belemret med alt for mange kurver. Det ble også i Norge gjort forsøk med krengende vognsett som gikk fortere i kurvene, men negative reaksjoner fra publikum satte en stopper for den utviklingen.

På en god jernbane kan et kraftig lokomotiv uten problemer trekke et godstog på over tusen tonn, og på en høyhastighetsbane kan et togsett lett komme opp i 200 km/t og mer. Hastighetsrekorden på jernbanespor ble satt 3. april 2007 av et modifisert V150 TGV-togsett i Frankrike. Hastigheten som ble oppnådd var 574,8 km/t.[3]

Litt om jernbanedrift

I godstrafikken har utviklingen gått fra små godsvogner som ble lastet og losset ved håndkraft eller små gaffeltrucker, til faste togstammer som bare frakter ferdiglastede containere, eller evt. massegods (kull, olje, tremasse osv.). Her er fortsatt lokomotivene enerådende som trekkraft.

Trafikken ble før avviklet ved hjelp av et omfattende personale. Selv de minste stasjonene hadde mange ansatte som var opptatt med togstyring, signalgivning, skifting av vogner, billettsalg, reisegods m.m. Idag er nesten alle stasjoner ubetjente. Billettene selges fra automater eller Internett. Togtrafikken styres fra fjernstyringssentraler som har kontroll med alle signaler, sporveksler og togbevegelser over nesten hele landet.

Organisering

Etter Hovedbanen ble det i 1862 åpnet to nye norske banestrekninger, eid og drevet av Staten. Alle nye jernbaner frem til 1890-årene var slike selvstendige statsbaneselskaper. Deretter ble det anlagt noen privatbaner, gjerne på strekninger som Stortinget ikke ville prioritere, men fortsatt var det Staten som sto for brorparten av jernbaneutbyggingen. Etter hvert ble de statlige banene slått sammen under én administrasjon – Statsbanene, senere Norges Statsbaner (NSB).

Privatbanene ble utover fra 1930-årene nedlagt eller overtatt av Staten. Fra 1950-årene til 1990 ble også de fleste av NSBs sidebaner nedlagt. Stykkgodstrafikken ble fra 1970 overtatt av Linjegods, som hovedsakelig brukte biler. På slutten av 1990-tallet ble jernbanen omorganisert med et eget organ for infrastruktur, Jernbaneverket, og NSB som operatørselskap (og stasjonseier). Godstrafikken ble skilt ut i et eget kommersielt selskap, CargoNet, som nå bare kjører såkalte heltog (hele togstammer med samme produkt som skal til samme sted). Lignende utvikling har skjedd i de fleste europeiske land, og er tilskyndet av EU.


Andre skinnebundne transportsystemer

  • Trikk/sporvei - skinnegående persontransport i bygater og bystrøk
  • Forstadsbane - skinnegående persontransport med geografiske begrensninger
  • T-bane - skinnegående, helt eller delvis tunnelbasert, persontransport for sentrums- og sentrumsnære områder

Se også

Referanser

  1. ^ Bjerke & Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbanemuseum & Norsk Jernbaneklubb
  2. ^ Bjørnland/Hajum (1977). Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Transportøkonomisk institutt. s.100-103
  3. ^ BBC om hastighetsrekorden 2007

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Jernbane»

This article is from Wikipedia. All text is available under the terms of the GNU Free Documentation License.