Spansk

Poll without page-refresh

Article on other languages:

	del.icio.us
	Digg
	Furl
	Reddit
	Rojo
	Add to OnlyWire

Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.

Spansk kan også referere til Spania og spansk (sjakkåpning).

Spansk español, castellano
Kart over den spansktalende verden.
Brukt i	Andorra, Argentina, Belize, Bolivia, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikk, Ecuador, Ekvatorial-Guinea, El Salvador, Filippinene, Guatemala, Honduras, Mexico, Marokko, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Spania, Trinidad og Tobago, Uruguay, USA og Venezuela
Antall brukere	322 299 171^[1]
Lingvistisk klassifikasjon	Indoeuropeisk Italisk Romansk Galloiberisk Iberoromansk Vestiberisk Spansk
Skriftsystem	Det latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i	Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikk, Ecuador, Ekvatorial-Guinea, El Salvador, EU, Guatemala, Honduras, Mexico, New Mexico (USA), Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Puerto Rico (USA), Spania, Uruguay og Venezuela
Normert av	Asociación de Academias de la Lengua Española
Språkkoder
ISO 639-1	`es`
ISO 639-2	`spa`
ISO 639-3	`spa`
Wikipedia på spansk

Spansk eller kastiljansk er et iberoromansk språk, og det tredje mest talte språket i verden. Det er morsmålet for omkring 352 millioner mennesker, eller 417 millioner hvis man inkluderer dem som ikke har spansk som morsmål (i følge estimater fra 1999). Majoriteten av den spansktalende befolkningen lever i Latin-Amerika.

Navnebruk

Ordet «spansk» heter «español» (utt: espanjål) på spansk. Noen steder i Spania og i mange latinamerikanske land kalles språket ofte for «castellano» (utt: kastejánå), kastiljansk på norsk. Dette gjøres for å skille det fra andre offisielle språk i Spania, først og fremst katalansk.

Klassifikasjon og slektskap

Det spanske språket hører til den italiske greina av de indo-europeiske språkene. Alle nålevende italiske språk, inkludert fransk, italiensk og rumensk, tilhører den greina som kalles romanske språk. Sammen med de andre romanske språkene på den Iberiske halvøya grupperes spansk som ibero-romansk. På den Iberiske halvøya snakkes det en rekke andre språk i den samme familien:

Aragonesisk (aragonés) i Aragón i nordøst, leonesisk (llïonés) i León i nord, asturiansk (asturianu) i Asturias på nordkysten, galisisk (galego) i Galicia i nordvest, portugisisk (português) i Portugal og dets tidligere kolonier, extremadurisk (estremeño) i Extremadura i vest, katalansk (català) i Katalonia, Valencia og på Balearene, oksitansk (lenga d'òc) i Val d'Aran i Nordøst-Spania, samt i hele Sør-Frankrike.

Disse språkene kan i stor grad forstås innbyrdes, i alle fall om taleren har en viss trening. Spansktalende kan forstå italiensk rimelig bra gjennom å få en kort innføring i typiske forskjeller. Fransk og rumensk er derimot temmelig uforståelig uten vanlig opplæring.

Geografisk utbredelse

Spansk er et av de offisielle språkene i den Afrikanske Union, den Europeiske Union og de Forente Nasjoner. I tillegg er spansk et offisielt språk (og det viktigste språket) i 20 land: Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Dominikanske Republikk, Ecuador, El Salvador, Ekvatorial-Guinea, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Puerto Rico, Spania, Uruguay og Venezuela.

Mexico har det største antallet spansktalende i verden, av de anslagsvis 106 millioner innbyggerne har ca. 94% spansk som morsmål, mens de øvrige snakker ulike urfolksspråk og har spansk som hjelpespråk. Colombia, Argentina og Spania har alle ca. 40 millioner spansktalende. I USA er spansk bare offisielt språk ved siden av engelsk i New Mexico, men tales av et sted mellom 25 og 40 millioner mennesker over hele USA, men med store konsentrasjoner rundt Los Angeles, i Texas, i Miami og i New York.

I Belize er engelsk offisielt språk, men sannsynligvis snakker flere mennesker der spansk enn engelsk. På Filippinene har spansk en lang historie, og de ulike filippinske språkene har tusenvis av spanske lånord. Imidlertid er det i dag kun noen få tusen mennesker som har spansk som morsmål. Judaeo-Spansk er en form for spansk som jødene tok med seg da de ble kastet ut av Spania i 1492. Denne formen for spansk er i live i Israel og Tyrkia. I Andorra brukes spansk av gjestearbeidere. Språket på de Nederlandske Antillene heter papiamento, og er nært i slekt med spansk. Endelig er spansk i bruk av noen i de tidligere spanske koloniene Nord-Marokko og Vest-Sahara.

Land med en betydelig spansktalende befolkning
Alfabetisk rekkefølge	Antall mennesker med spansk som morsmål
Andorra (40 000) Argentina (41 248 000) Aruba (105 000) Australia (150 000) Belize (130 000) Bolivia (7 010 000) Bonaire (5 700) Brasil (19 700 000) Canada (272 000) Chile (15 795 000) Colombia (45 600 000) Costa Rica (4 220 000) Cuba (11 285 000) Curaçao (112 450) Dominikanske Republikk (8 850 000) Ecuador (10 946 000) El Salvador (6 859 000) Ekvatorial-Guinea (447 000) Finland (17 200) Frankrike (2 100 000) Fransk Guiana (13 000) Tyskland (410 000) Guatemala (8 163 000) Guyana (198 000) Haiti (1 650 000) Honduras (7 267 000) Israel (160 000) Italia (455 000) Japan (500 000) Kina (250 000) Kuwait (1 700) Libanon (2 300) Mexico (106 255 000) Marokko (960 706) Nederland (17 600) New Zealand (26 100) Nicaragua (5 503 000) Panama (3 108 000) Paraguay (4 737 000) Peru (26 152 265) Filippinene (2 900 000) Portugal (1 750 000) Puerto Rico (4 017 000) Romania (7 000) Russland (1 200 000) Spania (44 400 000 ) Sør-Korea (90 000) Sverige (209 700) Sveits (172 000) Trinidad og Tobago (32 200) Tyrkia (29 500) USA (41 000 000) Storbritannia (900 000) Uruguay (3 442 000) De amerikanske jomfruøyene (3 980) Venezuela (26 021 000) Vest-Sahara (341 000) Østerrike (1 970)	Mexico (106 255 000) Colombia (45 600 000) Spania (44 400 000) Argentina (41 248 000) USA (41 000 000) Peru (26 152 265) Venezuela (26 021 000) Brasil (19 700 000) Chile (15 795 000) Cuba (11 285 000) Ecuador (10 946 000) Dominikanske Republikk (8 850 000) Guatemala (8 163 000) Honduras (7 267 000) Bolivia (7 010 000) El Salvador (6 859 000) Nicaragua (5 503 000) Paraguay (4 737 000) Costa Rica (4 220 000) Puerto Rico (4 017 000) Uruguay (3 442 000) Panama (3 108 000) Filippinene (2 900 000) Frankrike (2 100 000) Portugal (1 750 000) Haiti (1 650 000) Russland (1 200 000) Marokko (960 706) Storbritannia (900 000) Japan (500 000) Italia (455 000) Ekvatorial-Guinea (447 000) Tyskland (410 000) Vest-Sahara (341 000) Canada (272 000) Kina (250 000) Sverige (209 700) Guyana (198 000) Sveits (172 000) Israel (160 000) Australia (150 000) Belize (130 000) Curaçao (112 450) Aruba (105 000) Sør-Korea (90 000) Andorra (40 000) Trinidad og Tobago (32 200) Tyrkia (29 500) New Zealand (26 100) Nederland (17 600) Finland (17 200) Fransk Guiana (13 000) Romania (7 000) Bonaire (5 700) De amerikanske jomfruøyene (3 980) Libanon (2 300) Østerrike (1 970) Kuwait (1 700)

Språk og dialekter

Spansk er bemerkelsesverdig ensartet, gitt den store geografiske utbredelsen. Det spanske akademi, Real Academia Española, hvor hele den spansktalende verden er representert, regulerer språket og ser til at skriftlig spansk er ensartet over hele språkområdet.

Latin-Amerika og Spania

Det eksisterer likevel noen forskjeller mellom Latin-Amerika og Spania. I europeisk spansk uttales z og c (foran e og i) som en lespe-s. Denne lyden uttales som en vanlig s i hele Latin-Amerika, på Kanariøyene og i Andalucia i Sør-Spania. I Spania tiltaler man flere man er dus med med formen "vosotros" ("dere"), mens man i hele Latin-Amerika sier "ustedes", som i Spania bare er den høflige formen.

Innen Spania

Dialektkart Spania: Gallego (galisisk) og catalan (katalansk) er egne romanske språk. Ellers deles kastiljanske dialekter opp i en nordlig og en sørlig hovedgruppe

De største dialektforskjellene er innen selve Spania, hvor variasjonene kan bli svært store, selv innenfor det kastiljanske språkområdet. Universitetsbyen Salamanca sies å ha det reneste språket. De to mest markante dialektene finner man i nordøst i Galicia og i sør- i Andalucía. Den andalusiske dialekten preges av at s-ene på slutten av ord eller stavelse er svake eller faller helt bort, slik at for.eks. "hablamos" (vi snakker) uttales "hablamo". S-ene svekkes eller faller også helt bort inne i ord foran konsonanter slik at for.eks. "estás" (du er) blir til "etá". Et annet kjennetegn ved andalusisk er at "d" mellom vokaler heller ikke uttales, slik at for.eks. "hablado" blir til "hablao", og "pescado" blir til "pecao".

Latinamerikanske spesialiteter

Spansken i Latin-Amerika er mer ensartet. I mange deler, spesielt i Karibia, Mellom-Amerika og Chile, utelates ofte s-en i slutten av stavelsen. «Kristus» blir da «Cri'to» i stedet for «Cristo». Lyden «ll» som i «Mallorca» uttales som 'j' de fleste steder, men i Argentina, Uruguay og Chile uttales det som en stemt «sj»-lyd. I Argentina, Uruguay, El Salvador, Nicaragua, deler av Colombia og i Vest-Venezuela heter «du» «vos», og ikke det vanlige «tú». I Argentina og vestlige Venezuela skriver man også "vos", mens de andre landene bruker "tú" i skrift. Ordforrådet kan mange steder farges av språkene til urfolkene som fremdeles bor i området. I Mexico kan man for eksempel høre «squincle» for «guttunge» og «guajolote» for «kalkun», som heter hhv. chico og pavo på spansk. I Argentina, vestlige Venezuela og Uruguay er derimot ordforrådet sterkt preget av den store italienske innvandringen, dette gjelder spesielt i storbyer som Montevideo, Maracaibo og Buenos Aires.

Uttalen i Mexico by brukes mye på fjernsyn, spesielt i telenovelas, barne-tv, shows og filmer, og er dermed godt kjent over hele den spansktalende verden.

I Nuevo Mexico (New Mexico) i USA, hvor en spansktalende folkegruppe har bodd nokså isolert fra den generelle språkutviklingen i spansk, spesielt forsterket av den nord-amerikanske erobringen i 1846, snakkes et spansk preget av arkaiske former. Helt annerledes er spanglish, som er et nyere blandingsspråk som snakkes i områder med kontakt mellom spansk og engelsk, slik som California, Florida, Texas og Puerto Rico med flere. Ikke bare brukes det en lang rekke anglisismer, man tenderer også til å begynne setningen på spansk og avslutte den på engelsk eller omvendt.

Grammatikalsk struktur

Utdypende artikkel: Spansk grammatikk

Spansk tilhører den romanske språkgruppa, og har dermed tilnærmet den samme oppbyggingen som fransk, portugisisk og italiensk.

Substantiver

Spanske substantiver finnes i to kjønn, hankjønn og hunkjønn. Intetkjønnet fantes i latin, men er i dag forsvunnet. De fleste ord som ender på -o er hankjønn (chico, gutt), mens de fleste som ender på -a, er hunkjønn (chica, jente). Den ubestemte artikkelen er un i hankjønn (un chico) og una i hunkjønn (una chica). I bestemt form heter det el (el chico) i hankjønn, og la (la chica) i hunkjønn. Flertall dannes med suffiks -s (chicos, chicas), med artiklene los i hankjønn og las i hunkjønn for å uttrykke bestemt form (los chicos = guttene, las chicas = jentene).

Verb

Spanske verb har en svært rik bøyning, og har langt flere former enn norske verb. Dermed utgjør verbbøyingen den viktigste og største utfordringen for den som vil lære språket.

Finitt og infinitt

Vi deler inn verbformene i infinitte og finitte former. På spansk finnes det tre infinitte verbformer: infinitiv, gerundium og partisipp. Disse bøyes ikke. I tillegg finnes de finitte verbformer som bøyes i person, tall, tid og modus. På spansk bøyes verbet i 3 personer og 2 tall (1., 2. og 3. person entall og flertall), og det finnes tre modi: indikativ, konjunktiv og imperativ. Det finnes 9 tider i indikativ (presens, preteritum, perfektum, imperfektum, pluskvamperfektum, 1. og 2. futurum, 1. og 2. kondisjonalis) og 4 i konjunktiv (presens, perfektum, imperfektum og pluskvamperfektum).

Verbklasser

Forøvrig deles spanske verb inn i fire grupper, eller konjugasjoner, etter infinitivsendelsene: AR-verb (f.eks. "hablar" = å snakke), ER-verb (f.eks. "comer" = å spise), IR-verb (f.eks. "vivir" = å leve/bo) og fast gruppe, men kan variere mellom å være uregelmessige eller ikke, slik at f.eks. et verb som er uregelmessig i presens indikativ, kan være regelmessig i imperfektum indikativ. I tillegg har spansk, som mange andre språk, refleksive verb, verb som styres av objektet (i stedet for subjektet), modalverb osv.

Spansk språkhistorie

Spansk utviklet seg fra vulgærlatin, som var språket de romerske soldatene tok med seg. I Spania opptok dette språket lånord fra de språkene som allerede var der, slik som keltiberisk og baskisk. Etterhvert ble vulgærlatinen det dominerende språket på halvøya, og de lokale språkene døde ut, med unntak av baskisk.

Arabisk herredømme

Med den arabiske invasjonen fra år 711 av, ble en lang rekke arabiske ord assimilert, og noen av dem spredde seg til resten av Europa via Spania. Azúcar ble for eksempel til sukker i norsk. Ord som begynner på al- er i regelen lånord fra arabisk; alcalde (ordfører) eller almohada (pute). Artikkelen el er også arabisk import. Når spanjolene utbryter olé, kommer det fra Allah, og det håpefulle uttrykket ojalá («gid det måtte skje») kommer fra Insh'allah (Om Allah vil). Noen ganger kan man velge mellom et latinsk og et arabisk, slik som å leie, som kan være rentar (fra latin) eller alquiler (fra arabisk).

Kastiljansk blir til

Spansk utviklet seg i de nordlige områdene av Castilla tidlig i middelalderen til noe i nærheten av det vi har i dag, mens de sentrale og sørlige delene var under maurisk herredømme. I de sørlige delene snakket de kristne innbyggerne mozarabisk, en romansk dialekt ispedd en rekke arabiske ord. Mozarabisk er en av de større bidragsyterne til moderne spansk.

I Aragón og Katalonia skjedde det en parallell, men ikke identisk, utvikling. Her utviklet de nærbeslektede språkene aragonesisk og katalansk seg.

Fra latin til spansk

Noen kjennetegn for forandringene som skjedde med spansk:

Lenisjon som er overgang til bløte konsonanter: Latin vita(liv) ble til spansk vida.
Palatalisering: Latin annum(år) ble til spansk año.
Diftongering hvor ordstammene gikk over fra en vokal til en diftong: Latin terra (jord) ble til spansk tierra, latin novus(ny) ble til spansk nuevo osv.

Disse endringene er unike i spansk, og finnes stort sett ikke i språk som portugisisk og italiensk (sistnevnte bortsett fra o til uo i noen former av enkelte verb). For øvrig skjedde mye av det samme med spansk som med de andre romanske språkene: Det rike latinske formverket ble forenklet, slik at kasusbøyningen av substantivene forsvant. Intetkjønnet forsvant, og språket sto igjen med hankjønn og hunkjønn.

Språket når sørover

Som følge av la reconquista, gjenerobringen, ble dette nordlige språket tatt med sørover til de nyerobrede områdene. Den første spanske grammatikken ble skrevet av Elio Antonio de Nebrija i Salamanca i 1492. Isabella av Kastilla (Isabel de Castilla) ble presentert for verket av forfatteren under en audiens i det nyerobrede Granada. Hun bemerket: Hva skal jeg med et slikt verk, når jeg allerede snakker språket? Frue, svarte de Nebrija, språket er imperiets instrument.

Spansk blir et verdensspråk

Fra 1492 ble også språket bragt med til Amerika, først til Vest-India, siden til Mexico, Mellom-Amerika og Sør-Amerika, og derfra videre til Filippinene, Marianene, Guam og øvrige øyer i Mikronesia, og fra 1600-tallet inn i det som i dag er USA. I det 20. århundre ble også spansk innført i Spanias afrikanske kolonier i Nord-Marokko, Vest-Sahara og Ekvatorial-Guinea. På slutten av det 20. århundre forsterker spansk språk seg i USA, og er nå det nest mest talte språket i verdens supermakt.

Spansk fikk også etterhvert en enda mer dominerende stilling i hjemlandet Spania, på bekostning av regionale språk som katalansk, baskisk, aragonesisk og galicisk. Siden kongemakten brukte spansk, ble spansk etterhvert dominerende i overklassen også i Katalonia, Baskerland osv.

Stormaktens språk

På grunn av Spanias stormaktsrolle i Europa var språket også i bruk som europeisk kultur- og diplomatspråk på 15- og 1600-tallet. Carlos V (Karl V), som var født i Belgia før han ble spansk konge, bemerket Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min. Fra slutten av 1600-tallet blir spansk imidlertid forbigått av fransk som diplomati- og kulturspråk i Europa, en refleksjon av Spanias svekkede stilling.