Zimbabwe:

I Zimbabwe er det jernbanenett på totalt 3700 km. Veinettet har en total lengde på 90 000 km, hvorav 19% er asfaltert, og det er bygd 7 flyplasser med regulær trafikk.

Historie

De tidligste innbyggerne i området var khoisan jegere og samlere. De var stort sett fortrengt av bantu-stammer i en serie migrasjoner. Den sørlige delen av landet ble kalt matabeleland etter ndebele-stammen som okkuperte området på begynnelsen av 1800-tallet under en løs konføderasjon av ndebele-språklige stammer ledet av khumalo-stammen under deres sjef Mzilikazi. Det har vært spenning helt opp til vår tid mellom denne folkegruppen og de shona-språklige stammene i Mashonaland, den nordlige delen av Zimbabwe.

Kolonitiden

I 1888 signerte Cecil Rhodes en avtale med ndebelenes kong Lobengula som hadde etterfulgt Mzilikazi. Den førte til omfattende britisk intervensjon i området, og dets formål var hovedsakelig utvinning av mineraler. I 1889 skaffet Rhodes seg en kontrakt for British South Africa Company (BSAC) for å okkupere og administrere det som senere ble kjent som Rhodesia og for å utvinne gull og andre mineraler. I 1895 okkuperte en avdeling på 200 bevæpnede hvite menn rekrutert av BSAC i Sør-Afrika Mashonaland og oppmuntret til kolonisering av regionen og dets landområder, arbeidskraft og mineralressurser.

I 1896–1897 utførte ndebelene og shonaene mislykkede opprør mot de hvite kolonistenes ran av deres opprinnelige land. Dette ble senere kjent som den første chimurenga («frigjøringskrig»). Nehanda Nyakasikana, Chaminuka, Muponda og andre shona åndemedier og herskere var lederne i dette opprøret, og ble senere fanget og henrettet. Shonaene og ndebelene med deres spyd og batonger var sjanseløse mot tungt bevæpnede British South Africa Police (som politistyrken i Rhodesia ble kalt) som hadde hester, skytevåpen og kanoner.

Sør-Rhodesia ble administrert av Rhodes sitt BSAC frem til 1922. I en folkeavstemning det året avslo bosetningsbefolkningen et forslag for å bli innlemmet i den Sør-afrikanske union, og ble istedet en britisk selvstyrt koloni.

Etter at føderasjonen ble oppløst i 1963, krevde den hvite minoritetsadministrasjonen i Sør-Rhodesia (kalt Rhodesia fra 1964) uavhengighet, men den britiske regjeringen hadde startet politikken ingen uavhengighet før afrikansk majoritetsstyre.

Selverklært uavhengighet

I respons til dette erklærte statsminister Ian Smith Rhodesia uavhengig 11. november 1965. Storbritannia kalte erklæringen en opprørshandling og Samveldet av nasjoner innførte økonomiske sanksjoner. I 1968 stemte FN for å gjøre sanksjonene obligatoriske, men de var stort sett lite effektive. I et forsøk på å distansere landet fra Storbritannia, erklærte Smith Rhodesia en republikk i 1970, men dette førte ikke til internasjonal anerkjennelse. Smith fortsatte å administrere et stort sett segregert sosialt samfunn som i prinsippet var et apartheid-regime. Uavhengigheten ble aldri godkjent av andre land enn apartheid-regimet i Sør-Afrika, da det hvite mindretallet kun erklærte selvstendighet for å holde på et hvitt, rasistisk mindretallsstyre ikke ulikt Sør-Afrikas.

Bevegelsen for like rettigheter for afrikanere i Afrika og i diasporaen ble intensivert i den andre halvdel av det 20. århundre verden over. Med slutten på portugisernes styre i nabolandet Mosambik i 1975, gav frigjøringsfronten i Mosambik (Frelimo) ledet av president Samora Machel støtte til ZANLA, og motstanden ble intensivert til et opprør i stor skala som ble kalt den andre Chimurenga.

De rhodesiske sikkerhetsstyrkene hadde operasjonelle suksesser mot de kommuniststøttede geriljaene. Selv under presset av de økonomiske og militære sanksjonene, utførte rhodesiske styrker svært effektive angrep på geriljabaser i Zambia og Mosambik.

I mars 1978, da Smith-regimet var på sammenbruddets rand, signerte Ian Smith en avtale med tre svarte ledere, med biskop Abel Muzorewa i spissen. Disse lovte sikkerhet for den hvite delen av befolkningen. Som en følge av avtalen ble det avholdt valg i april 1979. Partiet United African National Council (UANC) vant valget, og 1. juni 1979 ble partileder Abel Muzorewa innsatt som statsminister, og landet skiftet navn til Zimbabwe–Rhodesia. Avtalen lot de hvite fortsette å ha kontroll over landets politi, sikkerhets-styrker, embetsverket og rettsvesenet, samt sikret de hvite omkring en tredjedel av setene i parlamentet.

Muzorewa hadde støtten til Smith og den sørafrikanske regjeringen, men manglet troverdighet blant betydelige deler av landets egen befolkning. Muzorewa–regjeringen fikk raskt problemer. Mot slutten av 1979 ba den britiske regjeringen alle parter om å komme til Lancaster House i London for å forhandle frem en avslutning av borgerkrigen.

Internasjonal anerkjennelse av uavhengighet og fremveksten av ZANU

Etter konferansen som ble holdt i 1979–1980 ble Storbritannias Lord Soames utnevnt til guvernør for å overvåke avvæpningen av revolusjonsgeriljaen, gjennomføring av valg og til å gi uavhengighet til koalisjonsregjeringen med Joshua Nkomo, leder av Zimbabwe African People's Union (ZAPU). I de frie valgene i februar 1980 vant Robert Mugabe og hans Zimbabwe African National Union (ZANU) et valgskred, og Mugabe har vunnet alle valg siden, selv om de fleste valg ikke har blitt regnet som «frie og rettferdige» ifølge internasjonale standarder. Det har blitt hevdet at velgere har blitt truet og medlemmer av opposisjonen har blitt trakassert.

Kamper mellom ZANU og ZAPU

80-årene var preget av stabilitet og økonomisk oppsving i Zimbabwe. Mugabe utviklet blant annet Afrikas mest effektive skole- og helsesystem. Zimbabwe var på denne tiden et mønsterland i vestlig syn, og var for eksempel et hovedsamarbeidsland for Norad. Mellom 1982 og 1985 satte imidlertid Mugabe i gang en hemmelig utryddelseskrig mot sine tidligere allierte Zapu. Opp mot 10 000 ZAPU-tilhengere ble drept. Den hvite overklassen, ble tålt så lenge de ikke sa noen ting og fortsatte å gjøre landet rikere.

Nkomo ble kastet fra sitt kabinett i 1982 da et lager av våpen fra krigen ble oppdaget på eiendommer han og hans øverste løytnanter eide, noe som satte i gang kamper mellom ZAPU–tilhengere i den sørlige ndebele–språklige regionen av landet og det styrende ZANU. Der var utstrakte angrep på hvite jordeiere og shonaer i mindre deler av Masvingo, sentrale områder og provinsene i Matabeleland. Den mest kjente var Gwesela som førte sine tilhengere i angrep mot shonaene.

Regjeringen mobiliserte den femte brigaden ledet av oberst Perence Shiri for å slå ned urolighetene. I februar 1983 dro de til Tsholotsho i det nordlige Matabeleland og dro videre over Manzamnyama–elven inn i den sørlige delen i 1984. I hendelsenes løp ble det utført flere ugjerninger mot ndebelene.

Til slutt avholdt Mugabe og Nkomo fredsforhandlinger som gjeninnførte fred og gjenforente den patriotiske fronten. Det ble gitt benådning til de som hadde utført ugjerninger på begge sider. Fredsavtalen i 1987 førte til at ZAPU og ZANU i 1988 ble slått sammen til Zimbabwe African National Union Patriotic Front (ZANU–PF).

Landreformer

Selv om majoritetsstyre var innført, fortsatte de hvite å dominere nasjonens økonomi. De utgjorde mindre enn 1 % av befolkningen, men var i besittelse av 70 % av landets kommersielt utnyttede landbruksjord. Av denne hadde bare en liten del blitt kjøpt opp av staten og fordelt ut til svarte siden uavhengigheten i 1980, til tross for at det ble gitt millioner av pund i hjelp fra britene til dette formålet. Av de få gårdene som ble kjøpt, endte mange opp som eiendommen til høytstående militære og politiske personer. Men Lancaster House avtalen la også sterke begrensninger på regjeringens muligheter for oppkjøp de første 10 årene, og selv om de hvite hadde liten direkte politisk makt, hadde de kontrollen over vesentlige deler av økonomien. Behovet for landreformer var anerkjent av store deler av samfunnet i lang tid, men lite ble foretatt - både av regjeringen og av de hvite eierne av store, kommersielle gårder. Dette var et forhold som ikke kunne vare, og derfor et tema som stadig vekk "ulmet" i ulike sammenhenger. Omfordelingen av landbruksjorda fra de store kommersielle farmene ble igjen en politisk sak i 1999.

Protester i utlandet mot menneskerettighets-overgrep i Zimbabwe. Det er risikabelt å gjennomføre denne type protester i Zimbabwe.

Den tvungne fjerningen av hvite jordeiere førte til skarp prisstigning i landbruksvarer som korn og sukker, og Zimbabwes økonomi kollapset. Zimbabwe var tidligere en viktig mateksportør i regionen, men i de siste årene har hungersnød vært utbredt på grunn av Mugabes landreformspolitikk som omfordelte jorda til politiske støttespillere som ikke dyrker jorda effektivt. Dette har etterlatt den store majoriteten av jordløse svarte i en verre forfatning på grunn av et katastrofalt fall i produktiviteten, hyperinflasjon (fra 1000 % i mai 2006 til 100 580 % i januar 2008) og utstrakt arbeidsløshet.^[1]

I etterspillet til Mugabes håndtering av jordkrisen som omfordelte jord til utvalgte svarte ved å fjerne eierne med makt uten kompensasjon, ble Zimbabwe suspendert fra Samveldet av nasjoner anklaget for brudd på menneskerettighetene og valgfusk i 2002 som inkluderte utstrakte trusler og vold mot støttespillere av opposisjonspartier. Zimbabwe trakk seg ut av Samveldet 7. desember 2003.

I de senere årene har ytringsfrihet, presse- og forsamlingsfrihet blitt sterkt innskrenket. Omfanget av menneskerettighetsbrudd er betydelig. Selv om vestlige medier har hatt mye omtale av tvangsfordrivingen av de hvite stor-farmerne, er det utvilsomt mange vanlige, ofte fattige, zimbabwere som har lidt de største overgrepene - som har gjort deres situasjon enda mer vanskelig med kollapsen i økonomien.

Operasjon Murambatsvina

Regjeringen i Zimbabwe startet Operasjon Murambatsvina i mai 2005. Hjem skulle ødelegges og store mengder mennesker skulle tvangsflyttes fra urbane områder til landsbygden. 19. mai 2005 startet raseringen og brenningen av fattigstrøkene i Harare. Aksjonen spredde seg til hele landet. I løpet av noen uker arresteres titusener av mennesker mens hundretusener blir hjemløse og like mange mister levebrødet. Flere barn omkommer fordi vegger på hus som rives, faller ned over dem. EU og FN fordømmer rivingen av de fattige områdene. Utover høsten gjennomføres det flere aksjoner mot disse områdene. Ifølge FNs spesialutsending Tibaijuka mistet 700 000 mennesker enten huset eller levebrødet sitt, mange begge deler. Til sammen ble over to millioner berørt av aksjonen.

Avtalen i Zimbabwe

15. september 2008 undertegnet regjeringen og opposisjonen en avtale for å styre landet sammen. Den går ut på følgende:

Robert Mugabe holder frem som president, er sjef for de væpnede styrker og skal lede regjeringsmøtene. Hans parti ZANU-PF får femten ministre.

Politikk

Robert Mugabe, valgt til statsminister i 1980, reviderte grunnloven i 1987 for å bli president. President Mugabes parti har vunnet alle valg siden uavhengigheten 18. april 1980. I noen leire har han blitt anklaget for korrupsjon og for å ha drevet valgfusk. Særlig valget i 1990 ble fordømt nasjonalt og internasjonalt, hvor det nest største partiet, Edgar Tekeres Zimbabwe Unity Movement, vant kun 20 % av stemmene.

Tørken i det sørlige Afrika, kanskje den verste på et århundre, hadde så stort effekt på Zimbabwe at det ble erklært en nasjonal katastrofe i 1992. Tørken sementerte landets gjeldskrise. Den påfølgende IMF-støttede økonomiske justeringen og strenge strukturtilpasningsprogram førte til vanskelige tider for befolkningen. Utover 1990-tallet stagnerte Zimbabwes økonomi, og motstanden mot Mugabe økte. Han hadde skaffet seg næmest eneveldig makt, og han avfeide all opposisjon. Da han i 2000 tapte en folkeavstemning om grunnlovsendringer, valgte han som et politisk grep å vende seg mot de omlag 4000 hvite stor-farmerne. Mugabes regjering satt dermed igang de såkalte landreformene, som var aksjonspreget og lite planmessig gjennomført. Landets økonomi falt ytterligere sammen.

Presidentvalg ble sist holdt i 2002 og var preget av beskyldninger om stemmeendringer, trusler og fusk. Det neste presdientvalget skal holdes i 2008.

Det største opposisjonspartiet var i 2005 Movement for Democratic Change (MDC) ledet av Morgan Tsvangirai. For tiden (november 2005) er MDC delt i to fraksjoner. En fraksjon, ledet av Welshman Ncube bestrider valgene til senatet, mens den andre, ledet av Tsvangirai, er imot å bestride valgene og hevder at deltakelsen i et forhåndsbestemt valg er det samme som å godkjenne Mugabes påstand om at valgene i Zimbabwe er helt frie og rettferdige. De to leirene i MDC hadde tidligere i 2005 sine kongresser hvor Tsvangirai ble valgt til å lede den største gruppen som har blitt mer populær enn den andre gruppen. Professor Arthur G.O. Mutambara, professor i robotikk og tidligere spesialist i robotikk i NASA, har blitt utpekt til å erstatte Ncube som var interimlederen etter splittelsen. Mutambara-fraksjonen har riktignok blitt sveket av deserteringer av folkevalgte og individer som er disillusjonert av deres manifest. Det Tsvangirai-ledede MDC har blitt den mest populære med folkemengder så store som 20 000 som deltar på deres samlinger til sammenligning med splittelsesgruppens 500 til 5000.

Parlamentsvalget i 2005 ble avholdt 31. mars. Mens den afrikanske union ikke rapporterte om noen uregelmessigheter, har opposisjonsfigurer som erkebiskop Pius Ncube fremsatt påstander om stemmefusk.^[2]

Mugabe annonserte i januar 2008 at årets presidentvalg, parlamentsvalg og lokalvalg vil avholdes 29. mars. Mugabe stiller som presidentkandidat også denne gangen. Et svært sentralt medlem i ZANU-PF, tidligere finansminister Simba Makoni, har annonsert at han stiller som motkandidat til Mugabe i presidentvalget.

Provinser

Zimbabwe er delt inn i åtte provinser og to byer med provinsstatus, her med innbyggertall fra folketellingen 18. august 2002:

Geografi

Victoriafallene, den mest kjente turistattraksjonen i Zimbabwe (venstre halvdel). Zambia til høyre.

Zimbabwe er omringet av Sør-Afrika i sør, Botswana i vest, Zambia i nordvest og Mosambik i øst og nordøst og har ingen kystlinje. Den nordvestlige grensen er definert av Zambezielven. Victoriafallene er et populært turistmål ved Zambezi. I sør er Zimbabwe separert fra Sør-Afrika av Limpopoelven. Zimbabwe deler også en kort grense med Namibia i vest via en smal landkorridor.

Økonomi

Regjeringen i Zimbabwe står ovenfor en rekke forskjellige økonomiske problemer ettersom den har problemer med å konsolidere tidligere fremskritt i å utvikle en markedsorientert økonomi. Dagens problemer inkluderer underskudd i handelsbalansen, inflasjon og mangel på varer. Dens involvering i 1998–2002 i krigen i den demokratiske republikken Kongo, for eksempel, trakk flere hundre millioner dollar ut av økonomien. Hardt tiltrengt støtte fra IMF har blitt suspendert på grunn av landets manglende evne til å nå budsjettmålene.

Ifølge offisielle tall, steg inflasjonen fra en årlig rate på 32 % i 1998 til 1193,5 %[1] i mai 2006, en tilstand av hyperinflasjon. Samtidig falt vekslingskursen fra 24 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar til 101 195,54 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar (offisiell kurs) og 315 000 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar (parallell kurs) i den samme perioden. Tall som ble offentliggjort i juli 2008 viste at inflasjonen var kommet opp i 2 200 000 %, og at verdien av vekslingskursen hadde falt til ca 100 mrd Zimbabwe dollar pr US dollar.^[3]^[4]

Virkningen av landreformen i Zimbabwe, har skadet evnen til den kommersielle landbrukssektoren til å skaffe utenlandsk valuta hardt.^[5] Landbruksproduksjonen har falt uavbrutt siden år 2000 (UNDP Database 2005)

1. november 1989 la en tidligere mindre minister, Denis Walker, frem en rapport i London for Conservative Monday Clubs utenrikskomité om landreform i Zimbabwe. I hans siste del sa han, med tydelig innsikt, at som hendelsene har vist at «når jorda er omfordelt, vil de kommersielle gårdene bli brutt opp og de gjenværende hvite gårdbrukerne vil bli redusert gjennom eksil og fengsling. Zimbabwes regjering, som allerede moralt sett er konkurs, vil gå mot økonomisk kollaps.»

I en nylig etterforskning i The Independent ble det avdekket at mange statskontrollerte gruver har blitt solgt billig til kinesere i et desperat forsøk på å skaffe utenlandsk valuta. Det ble bemerket at Mugabes regime har gitt fra seg mye av kontrollen av de økonomiske ressursene som vil forhindre Zimbabwe fra å gjenoppbygge økonomien selv om MDC skulle ta over kontrollen.

Bruttonasjonalproduktet har siden år 2000 falt år for år, og målt epr innbygger var det 447 US$ i 2000 og nede i 169 US$ per innbygger i 2005 (UNDP Database, 2005).

70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (CIA) (2008).

Demografi

Ifølge FNs Verdens helseorganisasjon er forventet levealder for menn 37 år og for kvinner 34 år, det laveste i verden i 2006. En forening av leger i Zimbabwe har oppfordret president Mugabe til å hjelpe til med å styrke helsetjenesten.

Et stort helseproblem er AIDS. I 2001 regnet en med at mer enn 30 % av den voksne befolkningen er smittet og fram til samme år hadde 200 000 mennesker mistet livet av sykdommen.

Referanser

Eksterne lenker

Regjering

Nyheter

Protest–bevegelser

Turisme

Annet

Land i Afrika

Zimbabwe

Innhold